Det er to personer jeg har stor respekt for i bransjen for å tilby edle metaller, enten gjennom mynter som vi gjør, eller i andre former til markedet, og det er James Turk og Mike Maloney.
James Turk gjorde en fantastisk innsats gjennom en rekke interessante intervjuer med økonomer, investeringsrådgivere og historikere/akademikere hos goldmoney. Dette var kostbare produksjoner, det har jeg selv sett når jeg fikk være med backstage i London i 2011.
Mike Maloney har gjennom sin nyere serie "Hidden secrets of Money" brukt mye penger på å gjøre økonomisk og -pengepolitisk historie tilgjengelig for allmennheten. Han er dog noe mer USA-sentrisk enn James Turk, men det at han har funnet penger fra driften fra sin myntbutikk til sitt "opplysningsprosjekt", om vi kan kalle det det, er prisverdig. Bransjen er nemlig under ganske hardt press økonomisk.
Man leser om nye salgsrekorder fra US Mint og rekordimport av Kina fra gull gjennom Shanghai, men sannheten er at mange i denne bransjen har det mye tøffere nå, enn for noen år siden; salget er lavere eller det samme, mens kostnadene er høyere. Boomen i 2011 førte også til en overetablering av mynthandlere. Min spådom er at før denne korreksjonen er over vil vi se at noen forhandlere må takke for seg. Gold Source er godt kapitalisert og har ingen planer om å være en av de, tvert imot vi investerer stadig i å utvikle våre tjenester. Det er også en annen forklaring: Majoriteten av kunder liker å kjøpe mynter når prisene stiger (dessverre). De to siste årene med fallende priser har definitivt "shaken out" de som trodde man kunne bli rik av å kjøpe mynter og dermed redusert noe av etterspørselen fra spekulanter, kjøpere som derimot innser at fysisk gull og sølv er ment som en verdibevarer og en forsikring, og ikke et flax lodd, fortsetter å kjøpe litt nå og da, og dermed spare jevnt og trutt. Jeg tør påstå at de som kjøper mynter nå, gjør det av de riktige årsakene, om man skal tillate seg å bedømme hva andre gjør overhodet.
Selv om man kan finne mer "sofistikerte" økonomer og akademikere enn Turk og Maloney som ser på gull og sølv som sentrale forutsetninger for et bærekraftig pengesystem (se f.eks.. www.mises.org ) så er det nettopp det at begge har klart å gjøre pengepolitikk lett forståelig for folk flest som gjør at jeg har så stor respekt for begge. Alle kan, med litt oppmerksomhet og konsentrasjon, følge argumentene deres og deretter gjøre seg opp en velinformert mening om de ønsker å kjøpe edle metaller- eller enda viktigere, bedømme fornuften av dagens rådende pengepolitikk. Virker den etter hensikten? Om man deretter velger å plassere noe av pengene sine i gull og sølvmynter er sannsynligheten større for at man har mer realistiske forventninger til deres nytte, nemlig ikke først og fremst som et virkemiddel for å bli rikere, men for å forsikre seg mot det som kan komme; en alvorlig forstyrrelse i pengesystemet. Gull og sølv skaper ikke rikdom eller kontantstrømmer, men de kan oppbevare dem i tider med turbulente pengeregimer, eller i perioder der pengesystemer må gjennopprette en sunn balanse mellom kreditt og prisene på de underliggende verdiene som er stilt som sikkerhet.
Her er mine to argumenter for å plassere en del av mine beskjedne sparepenger i gull og sølvmynter og grunnen til at jeg blåser i om gull eller sølvprisen går opp eller ned når jeg kjøper mynter. Jeg skal prøve å holde dette enkelt, men misslykkes nok totalt om sammenliknet med Turk og Maloney med den målsetningen, la meg beklage på forskudd.
Kombinasjonen demokrati og elastiske pengesystemer kan kun opprettholdes, etter min mening, om følgende to kritiske institusjoner opprettholdes og respekteres, disse er:
1) Uavhengige (les teknokratiske) sentralbanker
og
2) Et fritt marked for statsgjeld.
Om disse korrupteres eller manipuleres vil ikke et elastisk ("papir-basert") system overleve og beklageligvis er situasjonen i dag slik at begge disse blir svakere og svakere for hvert nye pengepolitiske initiativ som innføres.
Men, la oss ta det fra begynnelsen; hvilken innflytelse har demokratiske prosesser på finans- og pengepolitikken?
Den demokratiske valgprosessen kan, og bør, ses på som en auksjon (fra et politisk økonomi perspektiv). Medianvelgeren, (velgeren i midten - den siste velgeren som skal til for å vippe resulatet fra ett til ett annet), maksimerer sin nytte og avgjør utfallet om vi forutsetter alminnelig flertall (en sterk forutsetning, men la den passere; i det lange løp er det flertallet som avgjør i demokratier).
Konsekvensen blir naturligvis at den politikeren som tilbyr mest og flest goder til minst skatter vinner valget. Og politikere ønsker å vinne valg, de er ikke alturistiske idealister; de utformer sin politikk i grenselandet mellom hva deres ideologiske plattform kan bære og hva som kan kapre flest nye og beholde flest mulig eksisterende velgere, punktum. Igjen, dette under den sterke forutsetningen om at flertallet vinner (dette er ikke altid tilfellet i det korte løp).
Så det er konkurranse-elementet i selve valgprosessen, kombinert med velgeres rasjonelle ønske om å maksimere egen nytte og deres manglende evne og motivasjon til å prøve å forutse enhver konsekvens av et bredt spekter av politikkområder (noen av hvilke de ikke har interesse av overhodet, men som de likevel må ta stilling til ved hvert valg), som forvandler et demokratisk valg fra å være summen av hver enkelt velgers vurdering om hvordan å skape "det gode samfunn" (som vi liker å tenke på demokratiske valg som), til en auksjon der den som lover mest nå, mot minst - vinner. Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse at politikere overbyr hverandre i uansvarlig økonomisk politikk i valgkampen, og spesielt om finansieringen ikke har grenser, mao. når de har makt over seddelpressen, som de har i et elastisk pengesystem.
OK, so far so good.
Hva gjør en finansminister som vil bruke mer enn han har (mao. det han kan beskatte befolkningen, eller dra nytte av i form av en positiv handelsbalanse) når han skal finansiere disse fagre valgløftene? Han må må låne mellomlegget. Så om hans sjef (statsministeren) lovet velgerne 10 milliarder til nye veier, men kun 2 milliarder i skatter, så må finansministeren skaffe til veie 8 milliarder. Og det er her det frie markedet i statsgjeld gjør seg gjelden(d)e.
Et fritt marked i statsgjeld vil prise renten finansministeren må tilby for å låne penger etter hans budsjettplan, ofte omtalt som budsjettdisiplin. Regelen er enkel i et fritt marked: Land med god disiplin får låne til lave renter, land med dårlig disiplin må betale høyere rente som kompensasjon for bl.a. kredittrisiko.
La oss anta at finansministeren opprettholder sin sjef sitt løfte (sic) om å bygge veier for 10 milliarder, men kun ta inn to milliarder i skatter. Han må derfor hente 8 milliarder gjennom å utstede statsobligasjoner til en rente som markedet vil akseptere. Renten vil naturligvis være høyere enn om han presenterte et budsjett der han f. eks. skulle finansiere syv milliarder til veier gjennom skatteseddelen, og kun låne tre av de manglende ti.
På den måten vil et fritt marked av statsgjeld disiplinere finansministeren - han vet at om han går til markedet å ber om 80% finansiering, altså 8 milliarder, vil renten bli høy og dermed gå på bekostning av hans evne til å holde andre løfter "sjefen" har gitt, eller forpliktelser han har arvet av sine forgjengere. Bryter han disse løftene risikerer han å ikke bli gjenvalgt - han må kanskje til og med finne seg produktivt arbeid. Det må unngås for enhver pris. Kanskje han burde prøve å balansere budsjettet i stedet? Ta inn litt mer i skatt, eller bygge litt mindre vei? Han er jo tross alt valgt allerede og trenger ikke sende inn en blank søknad til First House eller oppsøke NAV enda... valget er jo først om tre år....en politikers dilemma.
Slik kan det fire markedet i statsgjeld redusere underskuddsfinansiering og forhindre at land bygger opp enorme gjeldsmengder, til og med når medianvelgeren får bestemme (!) Land blir forhindret til (eller det blir vanskeligere om ikke annet) å ta opp gjeld de aldri vil kunne betale tilbake, men enten utsette forfallet på (og dermed sette sin kommende opposisjons "kollega" til å hanskes med problemet), inflatere bort, eller misligholde, - de to siste utfallene med alvorlige konsekvenser for tilitten til pengesystemet og velgernes personlige økonomi. "Better not let it happen on my watch eh?"
Tidligere var det gullstandarden som uførte denne disiplinen, men (de få) restene av den forsvant som kjent i 1971. Statsgjeldsmarkedet (det største markedet i verden etter valuta) ble satt til å gjøre jobben. Dette markedet er nå ødelagt gjennom kunstig etterspørsel, (og et uendelig fremtid tilbud). Ser vi på prisingen av dette markedet bryter det fullstendig med "price discovery" mekanismen som kjennetegner frie markeder. Hvordan kan obligasjoner være så mye verdt når det er kunstig etterspørsel etter dem, og tilbudet er uendelig? Prisen burde vært lav! (Og renten høy, - om markedet fungerte). Renten må til syvende og siste reflektere reell sparing (kapital tilgjengelig) og kredittrisiko. Sparingen i den vestlige verden er lav og kredittrisikoen høy - hvordan kan da renten være lav? Fordi markedet ikke fungerer.
Den andre forutsetningen, om uavhengige, teknokratiske sentralbanker, er også viktig, fordi de kan legge grenser på finanspolitikken (forholdet mellom skatteinngang og utgifter) gjennom pengepolitikken, slik Paul Volcker gjorde under stagflasjonen på 70 tallet. Men denne er også brutt. Sentralbankene stiller nå opp på auksjonene og kjøper statsgjeld på vegne av politikere, dermed presser de markedsrenten ned. De holder også styringsrentene nede, selv om vi ser en økende spread (forskjell) mellom markedsrenten og den sentralstyrte renten. Et annet sikkert tegn på at uavhengigheten er brutt er at sentralbanker benyttes som livreddere for banker, eller andre finansinstitusjoner, som har påtatt seg for stor risiko. Private banker må, som andre foretak, ta konsekvensene av sine feilvurderinger å få lov til å gå konkurs, og de som har kjøpt aksjer i disse bankene, eller har lånt de penger, må ta tapet. Man kan ikke vedta å fjerne risiko ved å drive bank. Så uavhengigheten er ikke bare brutt i forhold til å disiplinere politikere ved å ikke kjøpe deres gjeld, den er også brutt i forhold til å regulere et sunt bankvesen. Har vi stilt for høye forventninger til pengepolitikken?
Konklusjon:
Det frie markedet for statsgjeld, som kunne disiplinere finansministeren, er ikke-fungerende. Medianvelgeren avgjør i det lange løp og så lenge han bestemmer vil han stemme på den politikeren som kan bruke mer enn han har og derfor vil underskuddene og gjelden øke. Sentralbankene er ikke uavhengige så de vil fortsette å finansiere underskuddene mot at de til gjengjeld får beholde sitt monopol på pengepolitikken og fortsette å holde liv i banker som, om man skulle verdivurdere balansene etter reell markedsverdi, i mange tilfeller er insolvente. Gjelden vil øke og folk vil bli fattigere etterhvert som deres kjøpekraft svekkes og stimuleringstiltakene ikke leverer de jobbene og den veksten som de er ment å skape, Jo flere som blir fattige, jo mer generøs finansminister vil bli valgt og gjelden vil øke ytterligere. Siden alle penger i dag er gjeld, de blir lånt ut i live gjennom bankers utstedelse av kreditt, vil tillitten til valutaer svekkes og kjøpekraften reduseres ytterligere. Det er mulig vi har et deflatorisk krakk i mellomtiden, men dette vil mest sannsynlig bli møtt med ytterligere stimulanser, som vil svekke tillitten ytterligere. Vi balanserer dermed på en syltynn linje og historien taler imot et lykkelig utfall.
Så dette pengesystemet kommer ikke til å overleve, det er faktisk på overtid med sine 42 års levetid, rent historisk. Det vil måtte endres som alle andre elastiske papirsystemer før dette måtte. Men, ingen vet hvor lenge det er til det går under, eller hva som vil erstatte det. En ting er sikkert: Veien til et nytt bærekraftig system vil være turbulent og det kan lønne seg å diversifisere, litt kontanter, litt gull og sølv, litt av alt.Historien viser derimot at sølv og gullmynter beholder sin verdi i det lange løp og når det eies fysisk unngår man motpartrisikoen i bankvesenet, som altid spiller en sentral rolle i kriser.
Om du har en keltisk gull stater fra år 100 før kristus, lik den du ser til høyre her, vil den kunne kjøpe deg mye varer og tjenester i dag, som den gjorde for 2100 år siden. Om du kjøper en tube med silver eagles, eller en hvilken som helst annen mynt vi selger, vil den også ha en verdi i fremtiden, uavhengig av hva konklusjonen blir på den nåværende statsgjeldskrisen. Gull og sølv er den ultimate formen for penger. Dette er årsaken til at jeg mener at de siste to årenes prisfall egentlig bør ses på som en mulighet, og ikke et tegn på at man har tatt feil i sin vurdering av det fundamentale bildet, eller fremtidsutsiktene. Å utnytte muligheten krever at man har mot og selvtillit nok til å tro på sine egne vurderinger, uavhengig av hva andre mener.
Vel, dette var mine ord og jeg skal la det være med det, det er min personlige oppfatning og den kommer med alle de forbehold som er beskrevet i våre vilkår (disclaimer).
Om du ikke har sett serien til Mike Maloney enda anbefaler jeg deg å begynne fra begynnelsen - du vil raskt forstå at om sølvprisen er 10, 20 eller 30 dollar, eller om gullprisen er 1000 eller 2000 dollar så spiller dette liten rolle, (dvs. med det unntaket at du bør omfavne lave priser, ikke høye!), om du ser på det som det det er: En forsikring mot dårlige penge- og finanspolitikk. Mot brutte løfter.
Vi er midt oppi den største statsgjeldskrisen verden noensinne har sett. Om prisen på sølv eller gull faller så bør du egentlig bare glede deg - forsikringspremien din gikk nettopp ned. Det er når majoriteten av markedet kun ser skyfri himmel at det er billig å kjøpe paraplyer - når stormen til slutt kommer, så vil alle ønske de hadde en og betale dyrt for dem. Nå er paraplyene billige - markedet har undervurdert risikoen og latt seg blende av stigende akjsepriser som kun stiger som følge av kunstig likviditet tilført av sentralbanker, dette beskriver markedet i dag.
Avsluttningsvis, jeg har skrevet litt om hvordan Oslo Børs og prisen på gull (i norske kroner) oppfører seg i krisetider, og hvorfor, om du eier aksjer enten som en del av din pensjonsordning, i fond, eller direkte i markedet - bør kombinere din aksjesparing med en posisjon i gull, her, om du ønsker å maksimere avkastningen på din portefølje.
Martin Mesicek
M.Sc. Political Economy
Daglig Leder
Episode 1:
Episode 2:
Episode 3:
Episode 4:
Episode 5:
Bedre enn Paradise Hotel?